Datarock

En låt fra et lite bergensband endte opp i en Coca-Cola-reklame og i Apples markedsføring av iPod. Bak de røde treningsdressene skjuler det seg en av Norges mest gjenkjennelige danselåter.

Hvem er Datarock?

Datarock er et norsk band fra Bergen, bygget rundt Fredrik Saroea og Ketil Mosnes. Gruppa er like mye et visuelt prosjekt som et musikalsk: medlemmene opptrer i røde treningsdresser, og uttrykket blander dansepop, new wave og rock med en tydelig dose humor. Lyden er energisk og danseorientert, og bandet har bygget en katalog som strekker seg over flere tiår siden starten i 2000.

Bandet ble startet av Saroea og Mosnes sammen med Kevin O'Brien i 2000. De fikk med seg Tom Mæland som fjerdemann, før O'Brien sluttet samme år. I oppstartsfasen ga gruppa ut et par EP-er, blant annet på Mikal Telles plateselskap Éllet, før også Mæland forlot bandet. Dermed sto Saroea og Mosnes igjen som kjernen, en konstellasjon som har vært bærende for prosjektet siden.

Datarock henter inspirasjon fra band som Talking Heads, Devo og Happy Mondays. Den koblingen er ikke tilfeldig: den plasserer bandet i en tradisjon der dansegulv, postpunk og et lekent sceneuttrykk møtes. Resultatet er en lyd som er umiddelbart fengende, men som samtidig bærer preg av en bevisst, nesten konseptuell tilnærming til hva et popband kan være.

Gjennombruddet med Datarock Datarock

Bandets første album, Datarock Datarock, ble gitt ut i 2005 på bandets eget selskap YAP (Young Aspiring Professionals). Tittelen, som rett og slett gjentar bandnavnet, satte tonen for et prosjekt som tok seg selv akkurat passe alvorlig. Albumet ble raskt en plattform for det som skulle bli Datarocks signaturlyd, og det fanget oppmerksomhet både hjemme og ute.

Det var en av låtene fra dette albumet som virkelig løftet bandet ut av en norsk sammenheng. Fa-Fa-Fa ble brukt i en reklamefilm for Coca-Cola, og Apple tok i bruk både omslaget til og musikk fra Datarock Datarock i markedsføring for blant annet iPod. For et band som hadde gitt ut debuten på sitt eget lille selskap, var dette en uvanlig vei til et massepublikum: musikken nådde et massivt publikum gjennom skjermer og produktlanseringer.

Anerkjennelsen fulgte også fra norsk hold. Datarock Datarock ble nominert til Spellemannprisen i klassen elektronika, og til Alarmprisen i klubb-kategorien. Slik ble debutalbumet stående som et dobbelt gjennombrudd: en kritikerrost utgivelse hjemme og en internasjonal lydlogo gjennom reklame og teknologi.

Fa-Fa-Fa havnet i en Coca-Cola-reklame og i Apples markedsføring av iPod. Få norske debutlåter har nådd så mange mennesker på så kort tid.

Katalogen vokser

Etter debuten holdt Datarock et jevnt utgivelsestempo. I 2007 kom oppfølgeren See What I Care, og i 2009 albumet Red. Sistnevnte ga bandet en ny norsk anerkjennelse i form av en nominasjon til Spellemannprisen i klassen popgruppe. Med to album på rad som ble lagt merke til av den norske bransjen, hadde Datarock befestet seg som mer enn et engangsfenomen.

Katalogen har siden vokst seg bred og variert. Ved siden av fullengdealbumene har bandet gitt ut en rekke EP-er og singler, og de har eksperimentert med format og innpakning. I 2011 kom albumet Mixed Up sammen med EP-ene California og Catcher in the Rye, og bandet fulgte opp med In E i 2014. The Musical kom i 2015, og siden har Datarock gitt ut blant annet Face the Brutality i 2018, A Fool at Forty is a Fool Indeed i 2019 og Media Consumption Pyramid i 2023. Den lange utgivelseslinjen, som strekker seg fra debuten i 2005 og helt fram til 2020-tallet, viser et band som ikke har nøyd seg med å hvile på gjennombruddet, men som har fortsatt å produsere i jevnt tempo.

Det er verdt å merke seg at flere av disse utgivelsene viderefører den samme leken med format som preget bandet fra start. Allerede før debutalbumet hadde Datarock gitt ut tidlige utgivelser, blant annet en EP som Computer Camp Love i oppstartsårene, og den utforskende holdningen til hva en utgivelse kan være, har fulgt bandet videre. Tittelvalg som The Musical og Media Consumption Pyramid signaliserer et band som gjerne pakker musikken inn i et konsept, og som bruker selve formatet som en del av uttrykket snarere enn bare en ramme rundt sangene.

Samlet sett tegner diskografien et bilde av et band med både kommersiell teft og en eksperimentell åre. Datarock har klart å holde signaturlyden gjenkjennelig samtidig som de har turt å bevege seg, og det er nettopp den balansen mellom det fengende og det lekne som har holdt prosjektet levende over så mange år.

Datarock på scenen

Det er på scenen Datarock virkelig kommer til sin rett. Bandet er kjent som et utpreget liveband, der de røde treningsdressene, energien og det fysiske uttrykket gjør konsertene like mye til et show som til en spillejobb. Lyden fra platene, med sine lag av synth, bass og programmering, krever litt ekstra for å fylles ut live, og derfor pleier bandet å utvide besetningen i konsertsammenheng.

Blant musikerne som har bidratt på scenen, er Tarjei Strøm fra Ralph Myerz and the Jack Herren Band, som har spilt trommer for bandet. Den typen utvidet liveformasjon har gitt Datarock muligheten til å levere et fyldigere lydbilde enn kjernebesetningen alene, og har vært en del av oppskriften bak ryktet som et sterkt konsertband.

Datarock er kjent som et sterkt konsertband med energiske opptredener. For publikummere som vil sikre seg billetter til norske datoer, er det verdt å lese vår guide mot billettsvindel før du kjøper via uoffisielle kanaler. Privatsalg i sosiale medier er den vanligste svindelvektoren for konserter i denne kategorien.

Hvorfor de røde treningsdressene?

De røde treningsdressene er blitt et varemerke for Datarock, og de er mer enn bare et kostyme. Ved å opptre i en uniform som er umiddelbart gjenkjennelig, har bandet skapt en visuell identitet som fungerer like godt på en konsertplakat som i et musikkvideoklipp. Det er et grep som plasserer dem i en tradisjon med band som har brukt det visuelle som en bærebjelke i artistuttrykket.

Grepet henger tett sammen med inspirasjonskildene. Band som Devo og Talking Heads forsto tidlig at et popband kan være et helhetlig konsept der lyd, klær og sceneoppførsel henger sammen. Datarock har tatt den ideen og gjort den til sin egen, med en humoristisk og selvironisk vri som passer det norske publikummet. De røde dressene signaliserer at dette er et band som ikke tar seg selv for høytidelig, men som likevel mener alvor med musikken.

Datarock i norsk pop

Datarock representerer en bestemt type norsk musikkhistorie: bandet som ble større ute enn navnet alene skulle tilsi, gjennom å havne på de rette stedene til rett tid. Da Fa-Fa-Fa dukket opp i reklame og produktlanseringer, ble bandet en del av en internasjonal lydkulisse uten å gå den tradisjonelle veien om radio og platekontrakter i utlandet. Det er en uvanlig form for gjennombrudd, og en som sier noe om hvordan musikk spredte seg i en digital tidsalder.

Samtidig har bandet holdt fast ved et norsk fundament. Med base i Bergen, et eget plateselskap i ryggen og en lang rekke utgivelser bak seg, er Datarock et eksempel på et selvstendig norsk band som har bygget karrieren på egne premisser. Selskapet YAP, eller Young Aspiring Professionals, ga bandet kontroll over egen utgivelse helt fra debuten, og det var nettopp fra denne uavhengige posisjonen at låten Fa-Fa-Fa fant veien ut i verden. At et band kunne nå et massivt publikum gjennom reklame og produktlanseringer uten en stor internasjonal platekontrakt i ryggen, sier mye om både timingen og den bevisste, selvstendige tilnærmingen Datarock har hatt til musikkbransjen.

Også besetningen forteller noe om hvordan bandet har operert. Rundt kjernen av Saroea og Mosnes har det kommet og gått musikere gjennom årene, og i konsertsammenheng har bandet hentet inn ekstra folk for å fylle ut lyden. Tarjei Strøm fra Ralph Myerz and the Jack Herren Band er blant dem som har spilt trommer for Datarock, og slike samarbeid på tvers av bergensmiljøet har vært med på å forme bandets liveuttrykk. Kombinasjonen av kommersiell rekkevidde og kunstnerisk egenrådighet er sjelden, og den gjør Datarock til et av de mer særpregede navnene i nyere norsk pophistorie.

For norsk pop står Datarock som et bevis på at et band kan være både fengende og konseptuelt på en gang. De røde dressene, den umiddelbart gjenkjennelige lyden og det energiske livesporet har til sammen gjort bandet til en fast referanse når norsk dansepop fra 2000-tallet skal beskrives.