Satyricon

Black metal ble født som et opprør mot alt etablert. Likevel sto Satyricon i 2013 på scenen i Den Norske Opera med rundt 55 korsangere bak seg, og senere fylte de Munchmuseet med musikk skrevet for Edvard Munchs malerier.

Hvem er Satyricon?

Satyricon er et norsk black metal-band fra Oslo, regnet som et av de mest sentrale i den norske black metal-scenen. Bandet ble dannet i 1991, etter en kort start under navnet Eczema året før. Kjernen har siden 1993 vært to musikere: Satyr, som er artistnavnet til Sigurd Wongraven (vokal, gitar, bass, komposisjon), og Frost, artistnavnet til Kjetil-Vidar Haraldstad (trommer). Fra 1997 har de to vært bandets eneste faste medlemmer, med innleide musikere på turné.

De tre første albumene står som typiske eksempler på den norske black metal-stilen som vokste fram i Oslo-miljøet på begynnelsen av 1990-tallet: rått produsert, kaldt og atmosfærisk. Fra og med det fjerde albumet i 1999 begynte Satyricon å bevege seg bort fra den reneste skogslyden og trekke inn elementer fra tradisjonell heavy metal og rock.

Veien gjennom albumene

Satyricon har gitt ut ni studioalbum siden debuten. Debutalbumet Dark Medieval Times kom i 1993, fulgt av The Shadowthrone i 1994. Med Nemesis Divina i 1996 leverte bandet det mange regner som høydepunktet fra deres tidlige periode, et album bandet selv har holdt høyt gjennom hele karrieren.

Rebel Extravaganza i 1999 markerte et tydelig brudd med den rå skogslyden. Med Volcano i 2002 kom både kritisk anerkjennelse og et kommersielt gjennombrudd. Fra Volcano og framover har samtlige studioutgivelser fra bandet havnet blant de ti øverste på VG-lista. Now, Diabolical (2006), The Age of Nero (2008), det selvtitulerte Satyricon (2013) og Deep Calleth Upon Deep (2017) fortsatte å utvikle uttrykket i ulike retninger.

Mother North og videoen som skilte seg ut

Da Nemesis Divina kom i 1996, fulgte det med en musikkvideo til låten Mother North. Det var uvanlig i black metal-miljøet på den tiden, der mange band bevisst holdt seg unna alt som lignet mainstream-musikkindustrien. Videoen er senere blitt et referansepunkt for hvordan sjangeren beveget seg fra et lukket undergrunnsmiljø mot et bredere publikum.

Mother North står fortsatt blant Satyricons mest spilte låter, sammen med K.I.N.G fra Now, Diabolical og Fuel for Hatred fra Volcano. Disse tre låtene viser spennet i bandet: fra det kalde, episke uttrykket på Nemesis Divina til de mer direkte, riff-drevne låtene som kom etter tusenårsskiftet.

Da Satyricon laget musikkvideo til Mother North i 1996, brøt de med en uskreven regel i et miljø som dyrket det lukkede og utilgjengelige.

Kvelden i Den Norske Opera

I 2013 gjorde Satyricon noe svært få band i sjangeren har gjort: de inviterte Operakoret i Den Norske Opera og Ballett opp på scenen. Konserten i Oslo samlet bandet og rundt 55 korsangere, og var del av programmet til samtidsmusikkfestivalen Ultima. Ideen vokste fram da bandet først fremførte én låt sammen med koret ved en lukket anledning i operahuset, og dirigenten sa ja til å gjøre en hel kveld.

Konserten ble dokumentert på live-albumet Live at the Opera, utgitt i 2015. For et band som startet i den anti-kommersielle delen av norsk black metal var det en symbolsk forflytning: fra undergrunnen til en av de mest etablerte kulturscenene i landet, uten å gi slipp på det mørke uttrykket.

Satyricon og Munch

I 2022 tok Satyricon samarbeidet med norske kulturinstitusjoner enda et steg. Sammen med Munchmuseet i Oslo skapte Satyr et 56 minutter langt, sammenhengende musikkverk laget for å oppleves ved siden av et utvalg malerier og grafikk av Edvard Munch. Verket og utstillingen fikk tittelen Satyricon & Munch.

Komposisjonen er bygd opp som ett langt strekk og beveger seg gjennom flere uttrykk, fra mørk ambient og industrial til orkestrale partier og atmosfærisk black metal. Bandet hadde arbeidet med verket siden 2018. Resultatet er ikke et tradisjonelt album, men en lydsetting av Munchs kunst, og det understreker hvordan Satyricon over tid har beveget seg langt utover rammene de selv startet innenfor.

Priser og anerkjennelse

Satyricon vant Spellemannprisen i metal-klassen for albumet Volcano i 2002. Bandet har også mottatt andre norske prisutdelinger gjennom karrieren. Fra og med Volcano har alle bandets studioalbum nådd topp ti på den norske VG-lista, noe som er sjeldent for et band fra en sjanger som lenge levde i undergrunnen.

Satyricon var blant de første norske black metal-bandene som skrev kontrakt med et stort internasjonalt plateselskap, og har gjennom årene vært tilknyttet selskaper som Moonfog Productions, Roadrunner Records, Napalm Records og Century Media. Det gjorde bandet til en av de viktigste eksportartiklene fra den norske black metal-bølgen.

Satyricon på norske scener

Satyricon turnerer jevnlig i Norge og resten av verden, og har gjennom tre tiår vært et fast innslag på norske metal- og festivalscener. Live-uttrykket har alltid stått sentralt i bandets identitet, fra de tidlige klubbkonsertene til den storstilte kvelden i Operaen.

Når bandet annonserer norske konserter, går forhåndssalg ofte ut via etablerte billettpartnere. Kjøp alltid via offisielle kanaler, og vær varsom med videresalg til oppblåste priser. Se vår guide mot billettsvindel for konkrete sjekkpunkter før du betaler for en billett.

Satyricons plass i norsk black metal

Den norske black metal-scenen som vokste fram rundt Oslo på begynnelsen av 1990-tallet ble internasjonalt kjent for både musikken og en turbulent historie. Satyricon hører til kjernen av den bølgen, men er samtidig et av bandene som tydeligst har utviklet seg videre. Der mange holdt fast ved det opprinnelige uttrykket, har Satyr og Frost beveget seg fra rå skogslyd til bredere metal, til samarbeid med Operakoret og til lydsetting av Munchs kunst.

Det er denne dobbeltheten som gjør Satyricon spesielle: de er solid forankret i den norske black metal-historien, men har samtidig vist at sjangeren kan møte de mest etablerte kulturinstitusjonene i landet på likeverdig grunn. Over tre tiår har de bygget en katalog som favner både det kompromissløst mørke og det uventet ambisiøse.