Sløtface

Et band fra Stavanger ble blokkert av Facebook og måtte skrive om navnet sitt med norsk ø. Noen år senere dukket en av låtene deres opp i en av Netflix' største ungdomsserier.

Hvem er Sløtface?

Sløtface er et norsk rockeband fra Stavanger, dannet i 2012. De første årene gikk bandet under navnet Slutface, men endret navn til Sløtface i april 2016 etter å ha blitt blokkert av Facebook. Bandet bygde seg opp gjennom en rekke EP-er før de slo igjennom for fullt med debutalbumet Try Not to Freak Out i 2017, og er kjent for en energisk, melodisk indierock med tydelige tekster og en frontfigur i vokalist Haley Shea.

Sløtface har hele veien vært knyttet til plateselskapet Propeller Recordings, som har gitt ut både albumene og flere av EP-ene deres. Bandet er like mye en live-størrelse som en studiogruppe, og er gjentatte ganger omtalt som et av Norges sterkeste konsertband. Den kombinasjonen, av studioutgivelser med gjennomslag og en scenetilstedeværelse som henter publikum, er kjernen i hvorfor Sløtface har holdt seg relevant i over et tiår.

Bandet har også gått gjennom flere endringer i besetningen. I 2022 forlot bassist Lasse Lokøy og gitarist Tor-Arne Vikingstad gruppen. Lokøy flyttet til Los Angeles for å satse på en solokarriere, mens Vikingstad flyttet hjem til Stavanger og gikk inn i journalistikken, først i Stavanger Aftenblad og senere i NRK Brennpunkt. Vokalist Haley Shea fortsatte å fronte Sløtface videre, sammen med et musiker-kollektiv hentet fra andre etablerte norske band.

Det kollektivet er verdt å se nærmere på, fordi det forteller mye om hvordan Sløtface har overlevd som prosjekt. Etter omrokkeringen i 2022 består besetningen rundt Haley Shea av Nils Jørgen Nilsen på trommer, kjent fra Honningbarna, Marie Moe på bass, kjent fra Razika, Tobias Osland på gitar, kjent fra Hammok, og Simen Følstad Nilsen på gitar, kjent fra Aiming for Enrike. Nils Jørgen Nilsen kom inn allerede i 2018 og erstattet den opprinnelige trommeslageren Halvard Skeie Wiencke, som var med fra starten i 2012 og til 2018. At Shea har kunnet hente musikere fra noen av de mest markante norske banda fra samme generasjon, sier noe om hvilken posisjon Sløtface har opparbeidet seg i miljøet. I stedet for å legge ned da to grunnleggere forsvant, ble Sløtface et nav som trakk til seg erfarne spillere, og bandet fremstår dermed mer som et levende kollektiv enn en fast, uforanderlig gruppe.

Navnebyttet fra Slutface til Sløtface

Historien bak navnet er noe av det mest særegne ved bandet. Sløtface startet som Slutface i 2012, og under det navnet ga de ut sine første EP-er. I april 2016 ble bandet blokkert av Facebook, og som svar skrev de om navnet til Sløtface, med norsk ø i stedet for u. Endringen var praktisk i utgangspunktet, men ble raskt en del av bandets identitet og estetikk.

For et band som bygde seg opp i en tid der sosiale medier var avgjørende for å nå et publikum, sier episoden mye om vilkårene unge artister jobber under. En plattformregel kunne i prinsippet ramme synligheten til hele bandet. Sløtface løste det med et grep som beholdt gjenkjenneligheten i navnet samtidig som det understreket det norske opphavet. I ettertid fremstår navnebyttet nesten som en signatur: det skiller bandet fra mengden og gir en historie som er lett å huske.

Studioalbum og EP-er

Sløtface bygde seg opp gjennom flere EP-er før det første fullengdealbumet. Tidlige utgivelser som Sponge State (2016) og Empire Records (2016) kom på Propeller Recordings og etablerte lyden og holdningen bandet senere ble kjent for. Debutalbumet Try Not to Freak Out fulgte i september 2017 og samlet det bandet hadde bygget opp til ett gjennomarbeidet album.

Den autoritative beskrivelsen av bandet er tydelig på rekkefølgen: Sløtface ga ut fire EP-er før debutalbumet kom. De tidligste utgivelsene bar fortsatt det opprinnelige navnet Slutface, og EP-en Slutface fra 2013 og We're just Ok fra 2014 viser et band som ennå holdt på å finne formen. Med Sponge State og Empire Records, begge fra 2016 og begge på Propeller Recordings, var lyden langt mer ferdig formet, og det var i denne perioden bandet for alvor begynte å bli lagt merke til utenfor Stavanger. Rekken av EP-er fungerte i praksis som en lang oppkjøring: hver utgivelse strammet inn uttrykket litt mer, helt til materialet var modent nok til å samles på et fullengdealbum.

Det andre studioalbumet, Sorry for the Late Reply, kom i 2020, også det på Propeller Recordings. Med to fullengdere og en lang rekke EP-er og singler har Sløtface en katalog med både bredde og kontinuitet. I 2023 kom EP-en AWAKE/ASLEEP, og bandet har fortsatt å gi ut ny musikk i årene etter, noe som understreker at Sløtface er et aktivt prosjekt og ikke bare et navn fra gjennombruddsårene. Det er nettopp denne kombinasjonen, to bærende studioalbum holdt sammen av en jevn strøm av kortere utgivelser, som gjør at katalogen oppleves som sammenhengende heller enn oppstykket.

Debutalbumet Try Not to Freak Out ga Sløtface Spellemannprisen i klassen rock i 2017. Det er den typen bekreftelse som flytter et band fra lovende til etablert.

Spellemannprisen og gjennombruddet

Det store gjennombruddet kom med Try Not to Freak Out i 2017. Albumet ga Sløtface Spellemannprisen 2017 i klassen rock, den mest tungtveiende norske musikkprisen et band kan vinne. Prisen plasserte Stavanger-bandet i en posisjon de hadde bygget opp mot gjennom flere år med EP-er og konserter, og bekreftet at gjennomslaget ikke var tilfeldig.

Spellemannprisen er verdt å dvele ved fordi den kom i en sjanger, rock, der konkurransen er hard og der mange av navnene er godt etablerte. At et relativt ungt band fra Stavanger vant nettopp denne klassen, sier noe om hvor presist Sløtface traff med debutalbumet. For et publikum som vil oppdage bandet, er Try Not to Freak Out det naturlige stedet å begynne.

Nancy Drew i Sex Education

Et av de mest omtalte øyeblikkene i Sløtface-historien har lite med norske scener å gjøre. I 2019 ble låten Nancy Drew brukt i Netflix-serien Sex Education, og bandnavnet var i tillegg skrevet inn i samme scene. Med ett nådde både låt og avsender et internasjonalt strømmepublikum i en av plattformens største serier.

Den typen synkronisering, der en låt plasseres i en populær serie eller film, kan løfte en artist langt raskere enn tradisjonell radiospilling. For Sløtface ble Nancy Drew en inngangsport for lyttere som ellers ikke ville ha funnet et norsk indierock-band, og låten er fortsatt blant bandets mest spilte på strømmetjenestene. Episoden viser hvordan norsk musikk i dag kan nå ut globalt gjennom helt andre kanaler enn før.

Et av Norges sterkeste live-band

Der mange artister først og fremst er studioprosjekter, har Sløtface bygget mye av ryktet sitt på scenen. Bandet er gjentatte ganger omtalt som et svært godt live-band, og har spilt på noen av de mest betydningsfulle festivalene i Norge og internasjonalt. Hjemme har de stått på Øyafestivalen, en av landets ledende musikkfestivaler, og ute har de spilt på SXSW i Texas og The Great Escape i Storbritannia, to bransjefestivaler som ofte fungerer som utstillingsvindu for nye navn.

Live-rykte er ikke noe et band får gratis. Det bygges over mange konserter, og det er en av grunnene til at Sløtface har holdt seg relevant gjennom besetningsendringer og år mellom albumene. For norske publikummere er det også på konsert bandet best viser hva det handler om. Vil du sikre billetter til en kommende konsert, anbefaler vi at du leser vår guide mot billettsvindel før du kjøper via uoffisielle kanaler, siden privatsalg er den vanligste svindelvektoren for konserter i denne kategorien.

Sløtface i norsk rock

Sløtface representerer en bestemt type norsk rockesuksess: bandet som kombinerer kritikerros hjemme med internasjonal synlighet, og som er like sterkt på scenen som i studio. Fra Stavanger har de bygget en katalog på to studioalbum og en lang rekke EP-er, vunnet Spellemannprisen i rock, og nådd et globalt publikum gjennom Sex Education. Få norske rockeband fra 2010-tallet har klart å koble hjemmemarked og internasjonal rekkevidde på akkurat denne måten.

Samtidig er Sløtface et band som har vist evne til å fornye seg. Besetningen har endret seg, men frontfigur Haley Shea har holdt prosjektet i live og videreført det med nye musikere. Per 2026 fortsetter bandet å gi ut musikk og spille konserter, og står som et av de tydeligste eksemplene på at et Stavanger-band kan skrive seg inn i både norsk og internasjonal samtidsrock.