Trine Rein

Trine Rein spilte inn den første engelskspråklige coverversjonen av «Torn», et helt år før Natalie Imbruglia gjorde låten til en global hit. Debutalbumet hennes solgte over 600 000 eksemplarer, nesten to av tre kjøpt av japanske fans.

Hvem er Trine Rein?

Trine Rein er en amerikansk-norsk artist, født i San Francisco i California i 1970 med amerikansk far og norsk mor. Hun vokste opp på Nesodden utenfor Oslo etter at foreldrene skilte lag da hun var under ett år gammel, og har siden 1993 bygget en karriere som strekker seg fra japanske radiolister til norske kirkerom. Debutalbumet Finders Keepers (1993) toppet de norske salgslistene i fem uker og ga henne Spellemannprisen som årets nykommer, mens oppfølgeren Beneath My Skin (1996) sendte henne til toppen av VG-lista på ny. Utover i karrieren har hun gått fra popstjerne til TV-deltaker, Melodi Grand Prix-aktuell og scenekunstner, og hun er fortsatt en synlig skikkelse i norsk musikkliv.

Fra San Francisco til Nesodden

Trine Rein ble født i 1970 i San Francisco, California, med amerikansk far og norsk mor. Da hun var under ett år gammel skilte foreldrene lag, og hun vokste opp på Nesodden utenfor Oslo. Som tenåring dro hun tilbake til USA for å fullføre videregående skole, og de tidlige musikalske stegene tok hun i coverbandet Saturn (1988-1992) og som bakgrunnsvokalist for hiphop-gruppen W.I.P., der hun senere ble fullverdig medlem. Den doble oppveksten mellom to land og to kulturer har fulgt henne gjennom hele karrieren, og forklarer også hvorfor Japan-suksessen som fulgte debuten kom som en overraskelse på både henne selv og plateselskapet. Den doble identiteten som amerikansk og norsk har fulgt henne offentlig gjennom hele karrieren, og hun omtales fortsatt konsekvent som amerikansk-norsk i norske medieoppslag.

Gjennombruddet: Finders Keepers og fenomenet i Japan

Debutalbumet Finders Keepers kom i 1993, produsert av Ole Evenrud for EMI. Rein var så godt som ukjent før utgivelsen, men albumet klatret likevel til topps på den norske albumlisten og ble værende der i fem uker. Singelen «Just Missed the Train» ble raskt artistens varemerkelåt og ga henne Spellemannprisen som årets nykommer ved prisutdelingen i 1994. Det som virkelig skilte Finders Keepers fra andre norske utgivelser var mottakelsen i Japan. Takket være omfattende internasjonal pressedekning av Vinter-OL på Lillehammer i februar 1994 ble albumet raskt en snakkis blant japanske plateselskap, og på ett tidspunkt toppet «Just Missed the Train» 16 forskjellige japanske radiolister samtidig. Av de over 600 000 solgte eksemplarene av albumet ble nesten to tredjedeler kjøpt av japanske fans, et forhold som gjorde Rein til en langt større stjerne i Japan enn i hjemlandet i en periode.

Torn: coveret som kom før Natalie Imbruglia

Oppfølgeralbumet Beneath My Skin (1996) sendte Rein til toppen av VG-lista i utgivelsesuken og solgte over 300 000 eksemplarer i Norge, Japan og Danmark, sistnevnte et helt nytt marked for henne. Albumets andre single var en cover av den amerikanske alternative rock-gruppen Ednaswaps låt «Torn», og Reins innspilling fra 1996 regnes som den første engelskspråklige coverversjonen av sangen. Den nådde en tiendeplass på den norske singellisten. Ett år senere, i 1997, gjorde australske Natalie Imbruglia samme sang til en verdensomspennende hit, en versjon som i dag er den suverent mest kjente. Rein var dermed tidlig ute med en låt som skulle bli et av 1990-tallets mest gjenkjennelige popcovere, uten selv å høste den internasjonale oppmerksomheten Imbruglia senere fikk.

Trine Rein spilte inn «Torn» et helt år før Natalie Imbruglia gjorde coveret til en verdenshit. Rein var først ute, men det ble Imbruglias versjon som ble stående igjen i den kollektive hukommelsen.

Tredje album, USA-pause og retur til Norge

Tredje studioalbum To Find the Truth kom i 1998, innspilt i Los Angeles, og solgte omtrent 100 000 eksemplarer, en klar nedgang fra de to foregående platene. Kort tid etter søkte Rein en periode med anonymitet utenfor rampelyset. I 2000 slo hun seg ned i San Francisco og Los Angeles, der hun blant annet livnærte seg som limousinsjåfør, og mistet platekontrakten sin i 2001. Nedgangen i salgstall falt sammen med at den internasjonale plateindustrien var i rask endring på slutten av 1990-tallet, noe som gjorde det vanskeligere for etablerte popartister å opprettholde samme kommersielle tempo som tidlig i tiåret. Perioden i USA ga henne likevel avstand til bransjen hun hadde vokst opp i, noe hun senere har omtalt som nødvendig for å finne veien tilbake til musikken på egne premisser. Hun flyttet tilbake til Norge i 2004 og vendte tilbake til musikkbransjen samme år, med en opptreden i TV-programmet 80-tallet Beat for Beat og utgivelsen av samlealbumet The Very Best of Trine Rein.

Fra Melodi Grand Prix til Stjernekamp

I 2006 stilte Rein opp i Melodi Grand Prix med låten «Here for the Show», vant sin semifinale i Alta og gikk videre til finalen i Oslo Spektrum. Året etter var hun tilbake i konkurransen med «Maybe», en duett med Andreas Ljones. Etter et nytt opphold fra plateutgivelser kom fjerde studioalbum Seeds of Joy i 2010, hennes første på tolv år. Rein har siden vist seg fram i flere TV-formater, blant annet som finalist i NRKs musikkonkurranse Stjernekamp i 2015, der hun konkurrerte mot flere andre etablerte norske artister samme år som hun giftet seg.

Livet med Lars Monsen, «Femti, feit & bitter» og nyere utgivelser

Rein har vært gift med den norske eventyreren og forfatteren Lars Monsen siden 2015, samme år hun sto i finalen i Stjernekamp. I november 2020, kort tid før hun fylte 50 år, hadde hun premiere på scenekonseptet «Femti, feit & bitter», et selvironisk show som blander kjente hits fra hele karrieren med historier fra musikkbransjen og en solid dose humor. Showet ble senere videreført under tittelen «Femti-ish, feit og enda mer bitter» etter at pandemien satte en stopper for den opprinnelige turneen. I 2021 mottok Rein Gammleng-prisen i sangerkategorien, en hedersutmerkelse fra Fond for utøvende kunstnere. Albumet The Well kom i 2017, produsert av den amerikanske musikeren Tony Carey, og hun har fortsatt å gi ut ny musikk i årene etterpå. Rein turnerer jevnlig i norske konsertsaler og kirker. Skal du på konsert med henne eller andre norske artister, er det lurt å sjekke billettkildene nøye. Se vår guide mot billettsvindel for konkrete sjekkpunkter før du betaler.

Trine Reins plass i norsk popmusikk

Få norske artister har hatt en så brå og uforutsigbar internasjonal reise som Trine Rein. Fra å være en så godt som ukjent debutant i 1993, til å toppe radiolister på den andre siden av kloden året etter, viser karrieren hennes hvor uforutsigbart internasjonalt gjennombrudd kan være. Samtidig har hun holdt seg relevant i Norge i over tre tiår, gjennom platekontrakter, TV-konkurranser, et scenekonsept bygget på selvironi og fortsatt aktiv låtskriving og turnévirksomhet. Katalogen hennes, med låter som senere er tolket av både internasjonale artister og norske kolleger, gjør henne til en av få norske 1990-tallsartister med reell internasjonal fotavtrykk utenfor Skandinavia. I en tid der strømmetjenester har gjort gamle kataloger tilgjengelige for nye lyttere, har flere av Reins tidlige låter funnet et nytt publikum langt utenfor den opprinnelige fanskaren fra 1990-tallet. Det gjør henne til et sjeldent eksempel på en norsk artist hvis musikk har hatt lengre levetid internasjonalt enn artisten selv fikk oppmerksomhet for i sin egen samtid.